Den lille, store gutten min

Den lille, store gutten min ble plutselig så stor. Han har fått nye sommer joggesko, og langt hår. Han liker å løpe langt bort fra meg, men forstår at det lurt å komme tilbake. Han legger hodet sitt i fanget mitt, koser inntil meg og sier “mamma” akkurat slik at hjertet mitt smelter.

Han kan sitte helt rolig å se på en tegnefilm, helt oppslukt i handlingsforløpet. Når jeg spør om han er sulten, ser han på meg med et smil, rister på hodet og sier bestemt “nei”.

Når jeg leverer han i barnehagen om morgenen, tar han med seg nistematen inn og snur seg i det han går gjennom døren, ser på meg med et modig blikk og sier “hade mamma”. “Kor e pappa” utbryter han når vi kommer hjem om ettermiddagen og han savner pappaen sin.

Den lille, store gutten min. Jeg vet ikke helt når det skjedde, men plutselig er han så stor.

IMG_0407

Våren

Da var den endelig her. Våren. Etter det som har føltes som en utrolig lang vinter, begynte endelig temperaturene å stige i mai. Over et par varme, solfylte dager forandret naturen seg totalt og grønne blader kom til over alt. Jeg går sene turer om kveldene og tar inn synet av det utrolig vakre, grønne gresset i veikanten. I den bleke, fargeløse vinteren glemmer jeg alltid hvor vakker våren er.

Som vanlig er våren kvikk; jeg ventet og forberedte meg i april, men luften var fremdeles kald, og regnet og de mørke skyene hadde fremdeles overtaket.  Så kom mai og våren sprang ut i full blomst over en uke med solskinn. Og plutselig, før jeg nå vet ordet av det, er det snart juni. Snart sommer. Det er lyst når vi legger oss om kveldene. Så utrolig vakkert. Jeg blir glad og trist på samme tid, for jeg vet hvor dyrbare disse dagene frem mot midtsommer er,  men de forsvinner så fort. Jeg begynner allerede å tenke på høsten som ligger bak og ulmer, den er alltid der, minner meg på at det skal bli mørkt igjen, at dette ikke kommer til å vare.

Men for nå, så skal jeg bare nyte. Bare leve, puste og drømme inn våren. Ta den inn i kroppen min og nyte den i fulle drag. Være ute og puste inn naturens lukter; alle blomstene, alt det grønne, solen, våren!

IMG_0343IMG_0344IMG_0374

 

Mandag

På mandag, dagen før selveste nasjonaldagen, var det 2. pinsedag og fridag.

Det var fantastisk herlig å våkne opp og vite at dagen, den var vår.

Vi laget deilig frokost, eggerøre på nybakt surdeigsbrød fra Colonialen, med stekte tomater og fetaost. En favoritt blant både store og små! Og selvsagt, deilig kaffe til (med nybrente kaffebønner fra Lippe kaffebryggeri).

frokost

Etter frokost gikk vi på lekeplassen, og det var sol ute og knallblå himmel!

sol

Etter at Odin hadde fått sovet litt, benyttet vi anledningen til å vanne den flotte rodedendroen vi nylig plantet ved inngangen til huset vårt.

ute

Så laget vi middag, deilige kjøttboller fra en fantastisk kokebok kallt “Jerusalem”, skrevet av Yotam Ottolenghi, med masse bra oppskrifter fra midtøsten. I recommend! Ved siden av hadde vi en gresk salat, og selvsagt hommus og tsatsiki.

hommus

Senere på kvelden, etter at Odin var i seng, satt vi her og betraktet det fantastiske lyset som er ute nå, og alt det grønne som har oppstått i løpet av en superkort periode. Det er så vakket at jeg blir helt rørt!

Etter det så vi episode av den australske serien “My kitchen rules”, som vi for øvrig er litt hekta på.

En skikkelig bra fridag altså!

 

Om tid

“Jeg kjeder meg sånn, kan ikke tiden gå fortere”, sier niesen min på 10 år til seg selv, i rommet ved siden av der jeg sitter.

Jeg husker hvordan det er å være 10 år.

Jeg husker hvordan dagene går uendelig sakte, og livet er som en uendelig lang vei foran en. En vei en tviler på at noen gang slutter. Tankene går iallefall aldri dit, til slutten, når man er 10 år.

Jeg husker følelsen av å ha uendelig muligheter foran seg, og å være sikker på at bare jeg blir voksen, så blir alt fantastisk.

Hvordan det er å kjenne kriblingen i magen bare ved tanken på fremtiden; på livet etter barneskolen, videregående, studentlivet, musikk, reiser, å finne den rette, få barn, bare livet, og alt det som livet skal bringe.

Jeg husker den tiden, når det ikke fantes noe slutt, eller begynnelse for den saks skyld, når dagene bare skyllte inn som rolige bølger, og så ut igjen om kvelden, med en følelse av at slik skal det være til evig tid.

Nå er dagene mest som som korte glimt jeg prøver å huke tak i, prøver å føle noe i, prøver å tenke over, men ofte er de over før jeg får kjent eller tenkt så mye.

“Jeg orker ikke at tiden går så fort” hvisker jeg til meg selv i rommet ved siden av den 10-år gamle niesen min.

Jeg er fremdeles ung, men jeg vet om slutten nå.

IMG_7300

 

 

Take me home

Jeg leste en fin tekst nylig, skrevet av en person som er gravid og opplever det kraftige og uforklarlige suget mot å komme seg hjem til der hun vokste opp før hun føder sitt barn. Det fikk meg til å tenke på min egen opplevelse og mine egne tanker rundt det å bli gravid i Australia, på den andre siden av jordkloden, for 2 og et halvt år siden.

Vi hadde bestemt oss før vi ble gravide.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt for første gang. Alt var vakkert, grønt, menneskene var trygge, fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem. Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge øyne), gjennom alle de årene jeg hadde kjent byen var den nå blitt forutsigbar, alt rundt meg var simpelthen gammelt nytt. Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Vi ble raskt gravide, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden. Men som en bryter i hjernen min, forandret alt dette seg i løpet av 2013. Hvordan var det mulig? Hadde jeg hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket? Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig. Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette. Stillhet. Ro. Norge. Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, men som egentlig hadde kommet helt ute av balanse med årene, på nytt begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

Jeg var hjemme.

Etter at Odin ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Det får meg til å tenke på hva som egentlig er hjemme for oss mennesker. Steder vi vokste opp, hvor vi har familie, hvor vi har minner. Steder som er en del av vår identitet, enten vi liker stedet eller ikke. Det er den følelsen jeg får når øynene mine treffer landskapet, når jeg hører naboene prate med hverandre over gjerdet, når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren eller når jeg går en lang tur sent om kvelden og hører fuglene kvitre. Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører hjemme.

Jeg kunne ikke vente med å flytte herfra, den gangen i 2002. I 2014, var jeg desperat etter å komme tilbake. Og her, på stedet hvor jeg vokste opp, har jeg funnet tilbake til meg selv. Å være hjemme er en tilstand, men følelsen er også knytt opp til røttene dine. Familie, barndomsminner, lukter, tanker, følelser. Vi kan reise langt bort, men vi kommer aldri unna det. Det som er hjemme vil alltid trekke oss tilbake, og det er så vakkert og vilt, så primitivt og menneskelig.

Hun synger det så fint, Aurora:

“And I was running far away

Would I run off the world someday?

Nobody knows, nobody knows

And I was dancing in the rain

I felt alive and I can’t complain

But now take me home

Take me home where I belong

I got no other place to go

Now take me home

Take me home where I belong

I can’t take it anymore”

IMG_7881

IMG_7880