Hardanger

Hardanger. Mystisk, vakkert, norsk.

I september kan man kjenne duften av søte epler og røde plommer i luften.

Blandet med lukten av sjø og grønne enger, kalde, nakne fjelltopper og dype fjorder….

Bedre blir det ikke.

Disse bildene er fra en spontan roadtrip jeg tok med Matt og vesle Odin i september i fjor.

Gjett om vi skal tilbake til Hardanger til høsten!

thumb_IMG_0620_1024 thumb_IMG_0617_1024 thumb_IMG_0613_1024 thumb_IMG_0611_1024 thumb_IMG_0605_1024 thumb_IMG_0601_1024 thumb_IMG_0599_1024 thumb_IMG_0588_1024 thumb_IMG_0587_1024 thumb_IMG_0585_1024

God påske

Påsken er så fin, med sine late, rolige dager. Stillheten i gatene når man går en tur, solglimt som titter frem, lukten av tidlig vår i luften. Fine frokoster rundt kjøkkenbordet, planting av vårblomster i hagen, en tidlig ettermiddagslur på sofaen sammen med gutten. Ferske, gule tulipaner i en vase, som er vakrere enn noen annen påskepynt synes jeg. God påske!

IMG_2909 IMG_2908

Søndagstanker….

Ofte kommer den følelsen snikende på søndags kvelden. Den som lurer på hva fornuftig jeg egentlig har gjort denne helgen. Og hva med alle de tingene jeg hadde planlagt, som for eksempel regningsbetalinger, sjekking av internett for ditt og datt, skriving av tekster til aviser eller blogging, bestilling av ferieturer, eller hva med den oppskriften på skillingsboller jeg hadde tenkt å prøve. Hodet er til enhver tid fullt av alle disse tingene som jeg aldri får gjort, og dette kommer spesielt frem på søndagskvelden, etter poden har lagt seg og huset er stille, mens jeg prøver å finne kraften til å rydde huset for leker, og å sette inn i oppvaskmaskinen. Når jeg egentlig helst vil kollapse på sofaen og bare ligge der med et pledd over meg, stirre i taket, eller se litt på tv, noe jeg egentlig ikke har samvittighet til.

Hvorfor er det så vanskelig å ha så uproduktive dager, og å godta at jeg ikke fikk gjort så mye i løpet av helgen?

Så husker jeg plutselig på: jeg var der for gutten min.

Hele helgen.

Jeg var der for han, når han våknet klokken 06:00 lørdags morgenen og gråt litt. Da fikk han komme inn i sengen vår, og vi lå og koste litt der mens vi sakte våknet og ble klare for dagen. Vi smilte til hverandre mens vi spiste frokost på kjøkkenet, og han sa «egg, egg» entusiastisk mens han langet i seg kokt egg og skive. Vi lekte sammen ute, før han falt og trengte trøst og vi satt sammen på trappen mens jeg tørket tårene hans. Rødmosen i kinnene lekte vi inne i stuen, mens han lo og koste seg, og kastet seg i armene mine hver gang han fikk det for seg. Og jeg klemmer, igjen og igjen, klemmer den vesle kroppen inntil min og kjenner hvordan han nyter det, hvordan han vet at han er elsket. Vi spiste middag sammen rundt kjøkkenbordet alle tre, før vi så på barne tv mens han satt på fanget mitt. Hvordan han elsker det, slappe av i fanget mitt og holde meg i hånden, mens han koser seg med tegnefilmer. Vi tar kveldsbadet og spiser mat, før han omsider er i seng, han er trøtt og jeg stryker han over kinnet og hodet, synger litt, før han sier «hade» som er signalet til at jeg kan gå for han er klar til å legge seg. Klar til å sovne, i viten om at mamma elsker han høyere enn alt her i verden.

Om jeg ikke fikk gjort noe annet denne helgen, så var jeg der for gutten min.

Jeg klapper meg selv på skulderen, for selv om det til tider kan virke som så lite, så betyr det egentlig så ubeskrivelig mye.

Til Odin

Du er meg så inderlig kjær. Vet du det?

Du er den første jeg tenker på, i det jeg våkner og leter etter lyder fra deg. Er du våken der inne, på rommet ditt, eller sover du enda?

Du gir fra deg dagens første klynk, og jeg våkner umiddelbart av lyden fra deg. Det er som om du alltid er der, i tankene mine, selv når jeg sover.

Du er den fineste å holde inntil seg. Den vesle kroppen din smelter inn i min, og jeg snuser inn lukten av hodet ditt. Det er den beste lukten i hele verden.

Du vil sitte på fanget mitt, og jeg kjenner hvordan du siger sammen og slapper helt av i tryggheten fra meg. Jeg sitter musestille, og holder deg forsiktig, kjenner at jeg vil fryse dette øyeblikket i hodet mitt slik at jeg kan huske det den dagen du er voksen og ikke trenger meg lenger.

Du holder hånden min og vi går sammen nedover veien. Jeg titter ned på deg og ser hvor fin du er,  ser hvor fint du tripper avgårde, og lurer på hva riktig jeg har gjort for å kunne være så heldig.

Du vokser så fort, og noen dager er det så travelt at jeg glemmer å huske på hvilket mirakel du er. Da kommer følelsen plutselig sigende, etter at du har lagt deg og huset er stille. Den som varmer hjertet mitt slik ingenting annet kan og som bringer meg til tårer. Den som får meg til å smyge meg inn på rommet ditt og stå ved sengen din, se på deg, vakre deg, og stryke deg forsiktig over kinnet.

Du er meg så inderlig kjær, Odin <3

Processed with VSCOcam with b1 preset

Om kontantstøtten

I Aftenpostens lederartikkel onsdag 9 mars, kan vi lese at avisen stiller seg bak forslaget om å avskaffe kontantstøtten. Argumentene som brukes er at det ikke er statens ansvar å betale foreldre til å være hjemme med barna, og at kontantstøtten i tillegg hemmer integrering av en sårbar gruppe som trenger å integreres gjennom arbeid i Norge: nemlig innvandrerkvinnene. KRF er per dags dato det eneste partiet på stortinget som fremdeles er for kontantstøtten. Høyres likestillingsutvalg foreslår både stopp av kontantstøtten og endring av barnetrygden.

Debatten om kontantstøtten er til stadighet på dagsorden, og rettmessig så. Den utgjør en av mange større utgiftsposter i det nasjonal budsjettet vårt, og er en politisk sak som engasjerer mange. MEN når Aftenposten bruker argumentene lav oljepris og en historisk flyktningkrise for å avskaffe en av de grunnsteinene som gjør oss til verdens mest familievennlige land, synes jeg vi beveger oss ut på litt for tynn is. Med denne retorikken er det vel bare snakk om tid før 49 ukers foreldrepermisjon er historie også. For hvis ikke staten skal hjelpe til med å finansiere at foreldre er hjemme med barna sine etter at de har fylt ett år og frem til toårsdagen, forsvinner ikke argumentet for at de skal finansiere det første året også?

Vi skal være forsiktige med å tenke på kontantstøtten som et velferdsgode som nødvendigvis gagner foreldre. Støtten er ment til å gi større valgfrihet til de som ønsker å utsette barnehagestart for barna sine. Grunnene til at foreldre ønsker dette kan være mange. Det er for eksempel fortsatt ikke nok forskning som kan forsikre oss at barnehagestart ved 10-12 måneders alderen IKKE er skadelig for barna. Det er påvist at så små barn opplever både stress og høyt kortisol nivå ved å være borte fra mamma eller pappa så tidlig i livet, over en så lang periode som en dag i barnehage er. Det er også et poeng at barnet som til nå har vært hjemme og fått full oppmerksomhet fra mor eller far, vil i barnehagen måtte bli vant til å være sammen med opptil 14 andre barn på en gang. Det blir med andre ord betraktelig mindre oppmerksomhet til dette ene barnet, og det er ikke alle som er enig i at et barn skal måtte oppleve dette så tidlig som ved 10 måneders alderen.  I tillegg er alle barn ulike, og således deres utvikling ved 10-12 måneder. For de mest sårbare barna, vil det å være sammen med mor eller far istedenfor å være i barnehagen være det absolutt beste. Noen barn er simpelthen ikke klare for den adskillelsen så tidlig, og det må få være opp til foreldrene å bestemme dette. For andre barn derimot, som er veldig aktive og utadvendte, kan barnehagestart ved 10-12 måneder være mer gunstig. Men det er ikke noe fasit svar her, og det er derfor viktig å kunne holde et nyansert bilde av barns ulike behov ved denne alderen.

Det vi skal også være litt forsiktige med, er å la likestillingskampen føre an i debatten om avskaffelsen av kontantstøtten. Selv om vi unektelig har et fantastisk samfunn her til lands, føles det til tider som at alle skal sluses inn den samme livsstilen, og det til enhver tid. Det er ikke rom for forskjeller eller andre måter å tenke på. Alle barn skal i barnehagen på 10 måneders dagen, og slik er det med den saken. Jeg stiller meg spørrende til at målet ser ut til å være et homogent samfunn hvor alle på død og liv skal ta de samme valgene.  Kontantstøtten sikrer i det minste at de som ønsker det, har en reell valgmulighet til å være hjemme med barna lenger. Dersom barnet har eldre søsken, har de også god nytte av at mor, eller far for den saks skyld, er hjemme en tid i livet der de trenger ekstra omsorg. Dessuten koster det samfunnet mye mer enn 6000 kroner i måneden å ha et barn i barnehage. Hvis alternativet er subsidiert barnehage som koster staten masse, kontra å være hjemme og få ingenting, blir dette en betraktelig forskjellsbehandling basert på valg. Noen får masse, andre får ingenting. I likestillingens navn.

«De neste årene vil bli svært krevende for norsk økonomi, og det norske velferdssamfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft», skriver Aftenposten som et av argumentene for at foreldre skal slenge ungene i fulltidsbarnehage på 10 måneders-dagen. Det er da finurlig at det er småbarnsforeldre som skal ta ansvar for dette. Denne gruppen er jo som regel i full jobb, bortsett fra når barna er små.  Hva med alle de som av diverse grunner ikke jobber i det hele tatt her til lands? De som hever trygd og Nav’er hele livet og sjelden bidrar med noe som helst. Når skal de måtte ta ansvar for velferdssamfunnet? Og hva med alle innvandrere som ikke er i jobb? Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at av alle registrerte arbeidsledige her til lands, er hele 37% innvandrere (2015), og dette gjelder ikke bare innvandrerkvinner som er hjemme med barn i regi av kontantstøtten. Er det ikke på tide å prøve få alle disse i jobb, istedenfor å stå og skubbe i småbarnsforeldre som allerede er bidragsytere?

Saken er den at småbarnsforeldre som regel er i jobb. Unntaket er det første året av barnas liv, og for noen strekker dette seg til barnet er to år med kontantstøtte som eneste inntekt.  Det er også viktig å vurdere oppfostring av barn som en jobb i seg selv.  Alt arbeid som foregår innenfor husets fire vegger, som for det meste er ulønnet arbeid, er viktig for den økonomiske utviklingen av landet vårt på sikt. Som samfunn har vi alt igjen for å investere tid og energi i barna våre, spesielt i den sårbare fasen som de første årene i livet deres er. Vi må ikke glemme at barna våre er morgendagens ledere, politikere og statsministre.

Hvilket leder meg til mitt siste poeng: å være hjemme med barn er på ingen måte en ferie. Det vet alle som har små barn selv. Det er tidlige morgener med høyt aktivitetsnivå, vasking og rydding etter matpauser, utelek, høytlesing, maling, tegning og annen aktivisering. Foreldre sitter ikke hjemme og ser på God Morgen Norge med kaffekoppen i hånden og slapper av i sofaen mens de «plyndrer» staten for 6000 kroner i måneden. De aller fleste gjør en stor og viktig jobb i barnas liv, en jobb de ønsker å gjøre mens barna er små. Det blir feil å redusere dette til noe man på død og liv må «redde» kvinner ut av, i likestillingens navn.

Kvinnedagen

I dag er det 8 mars og kvinnedagen.

Eg har skreve eit innlegg til lokalavisene i Nordhordland, på nynorsk (sidan det er målforma avisene brukar). Eg synes det er viktig å beherska begge målformer, og er glad for å kunne skriva både på bokmål og nynorsk i denne bloggen. Her kjem innlegget:

Den 8 mars markerast den internasjonal kvinnedagen verda over. Medan mange europeiske og vestlege land slit med å hindra at kvinner vert diskriminerte i arbeidslivet, kan Norge klappa seg på skuldra med god grunn. Vårt lovverk og vår velferdsmodell sikrar at kvinner har høve til å kombinera arbeid og familie på ein reell og funksjonell måte. Vi treng ikkje reisa langt for å sjå at dette ikkje er tilfelle i andre deler av Europa. I land som Tyskland, Italia og Portugal har kvinner med høgare utdanning nærmast slutta å føde barn, fordi dei ynskjer å bruka utdanninga si i arbeidslivet i staden for å risikera å verta ufrivillige husmødre på heiltid. Velferdsordningar som 49 veker foreldre pengar, subsidierte barnehageplasser og ekstra sjukedagar for å vera heime med borna er ikkje å oppdriva utanfor Skandinavia, og det er i hovudsak dette som skal til for at kvinner, så vel som menn, skal kunne ha ein reell sjanse til å kombinera familieliv med arbeidsliv.

Her heime er vi i mellomtida flinke til å aldri vera nøgde med det vi har. Eg seier ikkje at alt er perfekt, men denne kvinnedagen kjenner eg faktisk for å juble over kor utrulig godt vi har det. LO og ei rekkje feministar har heilt sikkert tenkt å bruka dagen på å klaga over at kvinner i større grad vel å jobba deltid etter at dei har fått ungar. For meg handlar kvinnedagen i staden for om valet til å gjera nettopp dette.

Nemleg, valet til å vera heima med barnet det første leveåret med betalt foreldrepermisjon, delt mellom begge foreldra. Valet til at ein av foreldra kan fortsetja å vera heime med barnet etter eittårsdagen, med kontantstøtte på 6000 kroner kvar månad fram til barnet fyller to år. Valet til å heller nytta seg av ein barnehageplass og betale ein lav sum for dette kvar månad.

Så om kvinner, eller menn, vel å jobba 60 eller 80 prosent for å bruka meir tid med borna sine mens dei enno er små, kva er eigentleg problemet med dette? Er det ikkje opp til den enkelte familie å bestemma kva som fungerer for dei? Ulike familiar har ulikt forbruk, og så lenge ein får sitt eige budsjett til å balansera, er det vel ikkje naudsynt for LO eller nokon andre å blanda seg inn. Ein ting er ufrivillig deltid, men det er ei anna sak, og dei to sakene bør aldri vurderast som eit problem med same løysing. Realiteten er at mange kvinner og menn ynskjer å vera tilgjengeleg for borna sine i større grad, og dette løyser dei ved deltidsarbeid. Som samfunn har vi alt igjen for at borna kjenner seg prioriterte av foreldra gjennom barndommen.

Denne kvinnedagen er eg takksam for at eg bur i eit land som Noreg. For at eg har mogligheita til å få born OG framleis kunne gjera det eg vil i arbeidslivet. For at eg ikkje kan få sparken fordi ungen min er sjuk, og for at eg framleis hadde den same jobben å gå tilbake til etter eg hadde vore i foreldrepermisjon. For at eg kan senda sonen min til ein trygg og god barnehage der eg veit han blir tatt godt vare på kvar einaste dag, og betale ein latterleg lav sum for dette kvar månad. For at eg som kvinne kan få dei borna eg ynskjer, utan å måtte tenka på dei økonomiske tapa eller åfrykta at det ikkje er plass til småbarnsmødre i arbeidslivet.

Vi er nok ein gong dei heldigaste i verda denne kvinnedagen.

 

#food-love

Det sludder mot ruten min her hjemme i det kalde nord. Landskapet rundt meg er dødt; bakken er hard, trærne er ensomme og grå, fjellet brunt og nakent. Jeg lengter mot vår, mot grønne trær og varme i luften. Mot tørr asfalt og lukten av spirende blomster i luften.

Ååå, som jeg lengter!

I mellomtiden koser jeg meg med ferieminnene fra turen vår til Australia i desember-januar. Det var så innmari mye godt å spise. Vi var på italienske bakeri, på vingårder i the yarra valley og på fantastiske pizza restauranter. Det gikk i lam, calamari, prosecco og pastries.

Jeg drømmer meg tilbake til Australia i dag, mens jeg venter og venter og venter på at våren skal komme til oss i Norge.

IMG_7013thumb_IMG_1016_1024 thumb_IMG_1028_1024 thumb_IMG_1041_1024 thumb_IMG_1070_1024 thumb_IMG_1071_1024IMG_6683 IMG_6949 IMG_6913IMG_7017 IMG_7021 IMG_7023 IMG_7026 IMG_7145 IMG_7147