Voksen

På et eller annet tidspunkt forstår du at du totalt har gått over i de voksnes rekker.

At du faktisk har begynt å minne deg selv om dine egne foreldre, slik du husker dem da du var yngre og enda bodde hjemme. Organiserte, strukturerte, med energi til en million oppgaver, og med en hjerne som husker absolutt alt. Med andre ord, det stikk motsatte av deg selv da du fortsatt var tenåring og sleit med å holde deg våken mellom skoleslutt og middag!

Det går opp for deg en morgen du innser at du har jo tid til å både loade OG sette på oppvaskemaskinen før du går jobb. Tid til å lage kaffe OG drikke den hjemme på ditt eget kjøkken. Tid til å se på God Morgen Norge en liten halvtime før du omsider må kle på gutten for dagen. Og alt dette fordi dagen starter sånn circka 3 timer før du må ut døren. Velkommen til en ny verden, tenker du. En verden som dreier seg mest rundt planlegging av middager og av å forsikre seg om at det ligger fisk til tining i kjøleskapet. En verden fylt med rutiner, stabilitet, og handlelister med når du skal på butikken.

Det hersker rett og slett ingen tvil: jeg er en voksen nå.

En gang i tiden, og det er faktisk ikke så lenge siden, syntes jeg klokken halv åtte om morgenen var tidlig. Jeg stod gjerne opp 20 minutter før jeg skulle på jobb, men brukte likevel 10 minutter i dusjen. Frokost betydde å smøre to skiver kvikt for så å klesse dem sammen – og konsumere dem på vei til tog/trikk/buss. Kaffe betydde en take away fra en kafe eller kiosk. Matbutikken stakk jeg gjerne innom hver dag. Det var jo ikke alltid lett å bestemme seg for hvilken middag som skulle tilberedes. Og så måtte jeg jo gjerne har mer rødvin uansett!

Men nå, nå er det rutiner som gjelder. Henting i barnehagen etter jobb. Middag på bordet før kl. 17. Fantorangen på tv med gutten, før bokslesing og senere et bad. Kveldsmat og tran hver kveld. Tannkost og «puss, puss så får du en suss». Før gutten omsider er i seng og man kan ta fatt på alle de tingene man har tenkt på hele dagen og ikke rukket å få gjort. For man har jo enda energi, ikke sant, slik som alle andre voksne har, og diverse gjøremål fyller dagen fra morgen til kveld. Til tider føler jeg meg som en maur i en maurtue – men av en eller annen grunn ser jeg ut til å akseptere det. I et ellers tidligere utsvevende liv som student, singel, impulsiv, verdens omreisende, idealistisk drømmer, og anti-konformist må jeg faktisk innrømme at disse faste, daglige rutinene meg en trygghet og indre stabilitet jeg ikke har kjent før. Hvem skulle trodd?

På et eller annet tidspunkt innser du at du har blitt den som har alt på stell. Den som ungdommene ser på når du strener forbi på vei til barnehagen, mens de tenker «ja, en dag blir jeg voksen, sånn som hun der».  En voksen, som kjører Volvo fordi det er trygt, og bor i rekkehus. Som har penger i banken, og huslån. En som tenker gjennom konsekvensene av det meste, som sier «nei» med slagkraft og som ser skeptisk på noen som vil selge dem noe. En voksen. En som kan greie seg med minimalt av søvn, og som faktisk glemmer å klage over for lite søvn. Som bare turboer gjennom hverdagen i en evig kombinasjon av jobb og barn og middags-laging og hus-vasking og regnings-betaling og trening og skriving og andre interesser en eventuelt kan skvise inn i skjemaet, før en til slutt sovner i det hodet treffer puten om kvelden. Som vekkes av barnegråt klokken 05:00 om morgenen og tenker «jaja, jeg kan jo alltids lukke øynene fem minutt på sofaen mens ungen ser på Tøfferud?».

Jeg hadde aldri sett for meg at den personen skulle være meg!  Jeg skulle jo være ung for evig, reise hele tiden, ha sand mellom føttene minst en gang i måneden, bo lett og dyrke diverse idealismer. Forflytte meg fra jobb til jobb, fra verdensdel til verdensdel, og ha sånn cirka det minst konvensjonelle livet på jord!

Men her er jeg. I det enkle, hverdagslige, og konvensjonelle.

Og en ting til: jeg er lykkelig!

hav

Tilbake til det som engang var

Nå er vi i Australia. Vi har for lengst feiret første juledag, som er den store dagen her. Vi har feiret et nytt år, og sett fyrverkeri fra sengen med en sovende, liten gutt i armene. Vi har gått tur i 35 varmegrader, og smurt solkrem på legger og lår. Vi har ligget i parken og tittet opp på trærne, lurt på hvordan himmelen kan bli så blå, og løpt etter små barne bein som bare vil utforske mer og mer av omgivelsene. Vi har drukket kaffe på kule kafeer, og ledd når vi har oppdaget at alle rundt oss er så unge. Vi har gått ned en sidegate, og plutselig kjent en vind av minner strømme på. Minner fra en svunnen tid, som nå plutselig føles så ufattelig lenge siden. Et sekund verker det litt i brystet ved tanken på alle disse øyeblikkene som nå er borte for alltid. Man innser det aldri før det er for sent. At det er over. På samme tid, siger det inn en rolig glede jeg ikke visste bodde i meg. Over hvor utrolig fint livet mitt har vært, og hvor bra det var at jeg satte meg på flyet til Australia den gangen jeg bare var 19 år gammel. At selv om det ikke alltid har vært enkelt, og det til tider har vært noen tunge tak, så er det de gode minnene som kiler meg i magen, og fyller sinnet mitt med varme.

Vi har hilst og klemt og pratet, med slekt og med venner. Vi har ledd og vi har grått litt, fordi det er så utrolig rart å være tilbake her. Så rart å vite at verden her nede lever parallelt med vår verden hjemme i Norge. At alt finnes her og lever sitt eget liv, selv om vi aldri ser det, og ikke bor her lenger.

Å kjenne på den følelsen at selv om Australia er fantastisk, selv om alt her er så fint og vakkert, så er det noe som mangler. For selv om alt er kjent rundt oss, selv om alt er ved det samme som det alltid har vært, så er nærheten til det borte. Alt hører fortiden til, og det er ok. Det er ok nå.

Hjertet vet visst så alt for godt at det er Norge som er hjemmet vårt nå.

IMG_6735