Når ordene stopper

Jeg hadde aldri sett for meg at noe slikt kunne skje. Ikke i Norge, ikke i Nordhordland, ikke her. Så plutselig skjer det. Hotellet som skulle bli til asylmottak fra 1 januar 2016, ble brent til grunnen i helgen. Og dette i min egen hjemkommune.

Asylmottaket skulle huse mindreårige asylsøkere, og hadde blitt godkjent av UDI bare et drøyt døgn tidligere. Det hadde vært få protester på forhånd. Lite skriverier i lokalavisene, få leserinnlegg, enda færre debatter. I det hele tatt virket det uproblematisk at Hotell Lune Huler på Vågseidet i Lindås kommune skulle bli asylmottak fra begynnelsen av 2016.

I nabokommunen Radøy, derimot, har vi hørt høylytte stemmer i forbindelse med planleggingen av et tilsvarende asylmottak der. Noen av disse stemmene har uttrykt at de synes det er problematisk at asylmottaket, som skal ligge i den vesle bygda Bøvågen, plasseres midt i hjertet av bygda. Som nærmeste nabo til barnehagen, skolen, matbutikken. Stemmene sier de er redde for barna sine. For hvem er ansvarlig dersom noe skjer, spør de. Hvordan vet vi at dette er trygt, at menneskene som kommer ikke bærer på så mye vond bagasje at de kan bli til fare for omgivelsene sine. Hvordan vet vi at den lange ventetiden fra UDI ikke gjør dem enda mer syke, enda mer desperate, spør stemmene.

Stemmene stiller gode spørsmål. For hvem er det som til syvende og sist har ansvaret for dette «prøveprosjektet» som UDI holder på med?  Det er absolutt ingen som vet hva som kan bli resultatet av at transitt –  og asylmottak nå etableres i rekordfart i både byer og på bygdene rundt om i landet vårt. Kanskje går det bra, kanskje ikke? Det er heller ingen som blir lyttet til, virkelig lyttet til, når de protesterer mot å bli nærmeste nabo til et par hundre mennesker som kommer til å sitte og vente, og det lenge, på at UDI skal gi dem svar på asylsøknaden deres.  «Dere må være rause, tålmodige, flinke», får innbyggerne høre. «Det kommer sikkert til å gå bra», får de høre. Plutselig er man usle, fremmedfryktene og bakvendte dersom man er skeptiske. Dersom man i det hele tatt våger å stille spørsmål.

I bygda Bolkesjø i Telemark har innbyggerne nylig snakket ut etter UDIs planer om å gjøre enda et hotell i den vesle bygda om til transittmottak. Bygda har 40 innbyggere, og dersom UDI og eieren av hotellet får det som de vil, kommer 650-700 asylsøkere til å huses i den vesle bygda alene. Innbyggerne er skeptiske, naturlig nok, og de er usikker på om dette kommer til å ende bra. Tjue år gamle Mina Gjerde responderte med en kronikk i aftenposten. Hun er en av flere innbyggere som lurer på om den trygge bygda deres kommer til å forbli trygg, med et så massivt inntog av asylsøkere tilstede. Hun er opptatt av å bevare bygdas særegenhet, av å ha et trygt oppvekstmiljø for familiene som bor der. Hun skriver og at det er vanskelig å se asylsøkerne haike langs veiene, uten å føle på ansvaret å ta dem med, og det hele tiden. Hun orker ikke føle det slik. Istedet stiller hun spørsmålene. Og sier klart og tydelig fra at de, bygda Bolkesjø, føler seg overkjørt av UDI, av regjeringen. De kan ikke forstå hvor rettferdigheten ligger når en bygd med 40 nordmenn skal ta imot og integrere opp til 700 flyktninger.

Men de snakker mest sannsynlig for døve ører. UDI kan i beste fall minne litt om en autoritær forelder som ikke engang ser på barnet som protesterer, men bare sier «sånn blir det, ikke noe mer å snakke om». Bestemmelser blir gjort på høyt nivå, lokalsamfunn umyndiggjort, byråkratiet hindrer innbyggerne i å få snakke med de som faktisk tar avgjørelser på vegne av oss alle. Det er ikke lett for de som våger å stikke seg ut, de som tørr å stille spørsmål, de som velger å ikke tie, slik den enkleste løsningen ofte er. Mina fra Bolkesjø har vært både på Dagsrevyen og God Morgen Norge, ikke fordi hun nødvendigvis representerer så mye kunnskap, eller er spesialist på det hun snakker om, men fordi hun er en av de få som tørr å stå frem i full offentlighet og si nøyaktig det som veldig mange tenker. Men heksejakten er aldri langt unna, og man risikerer å bli kalt både rasist og fremmedfrykter dersom man våger å ytre seg her til lands, noe Mina sterkt har fått erfare.

I helgen ble vi vitne til hva som skjer når mennesker ikke bruker stemmene sine. Når de velger å ikke stille de enkle spørsmålene. Når protestene tilsynelatende ikke er de store, men tankene kanskje jobber på fulltid likevel. Når man velger bort ordene, og tyr til handling istedet. Ekstrem handling. Når noen i samfunnet vårt velger å tenne på hele bygget, i en slags stille, men uendelig kraftig protest. Uten så mye som en debatt på samfunnshuset. Uten så mye som en person som stod frem, på vegne av bygda, og sa «nei, dette synes vi faktisk ikke er ok».

Det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg hørte om brannen på hotellet på Vågseidet natt til søndag. Mest av alt fordi det gikk opp for meg at i det øyeblikket vi slutter å bruke ord, er vi i stand til de mest umenneskelige ting.

IMG_6025