Hva gjorde vi med tiden før?

Jeg spurte mannen min her en dag: hva gjorde vi med all tiden vår før vi fikk barn? Han var ikke sikker. Det føles så lenge siden; vi snakker tross alt om 15 måneder, et helt svangerskap og litt til utenfor livmoren, og her føles det som om vi ikke har gjort noe annet med livene våre enn å vaske skitne rumpestumper og trykke bleieposer ned i et overfylt restavfalls-spann. Jeg prøvde virkelig å se det for meg: hva gjorde vi med all tiden vår før?

Jo, plutselig begynte det å demre for meg. Jeg kan tenke meg vi sov i ett strekk fra midnatt til klokken 10 i helgene, men likevel klaget over at vi var trøtte. At vi hadde hele lørdag og søndag hver  eneste uke til å gjøre akkurat de aktivitetene vi ville, bare velg fra øverste hylle, men likevel klaget over at vi ikke hadde nok tid til å gjøre det vi ville. At vi når som helst kunne dra på en ukes ferie hvor som helst i verden, og bare ligge paddeflate på en solseng og lese Jo Nesbø´s siste, ta en ubekymret dukk i havet, og drikke masse vin om kveldene, men likevel klaget over at vi ikke fikk nok ferieuker i året til å gjøre dette. At vi kunne backpacke gjennom sør-øst Asia i 2 måneder, ri på elefanter, gå på fullmånefester, bo på stranden, sove i et telt i jungelen, være vitne til historiske hendelser, spise lange måltider, lese enda flere bøker, og fremdeles, fremdeles klage over at vi bare reiste i 2 måneder og ikke 3! At vi kunne gå ut og spise flere kvelder i uken, helt impulsivt, men likevel klaget over hvor dyrt det hadde blitt å spise ute. At vi kunne stå opp klokken 7 og kalle det umenneskelig tidlig, eller spise et helt måltid uavbrutt, i absolutt fred og ro, men likevel klage over hvor lang tid det hadde tatt å lage maten i første omgang.

Før jeg fikk barn, var jeg muligens en smule arrogant i min innfallsvinkel: alle foreldre rundt meg klaget over lite søvn og mangel på fritid. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, seriøst. Jeg så for meg at når jeg ble mor, så skulle den vesle bylten bare bli med meg over alt; på storbyferier og på shopping, og alt annet som jeg likte å bedrive tiden med. Den vesle bylten skulle ligge på gulvet og leke fint, mens jeg drakk morgenkaffen min sånn cirka klokken 10 og leste dagens nyheter. Hvem var egentlig disse foreldrene som stod opp klokken 05.30 om morgenen? Kunne de ikke bare dra ungen inntil seg og hviske «sshhhh», så sovnet den igjen?

Så kom poden. Og til tross for den lille størrelsen, ble himmel og jord satt i bevegelse for dette lille vesenet. Hvis han klynget, bare litt, kom jeg umiddelbart til unnsetning, som en slags superkvinne jeg ikke visste bodde i meg. Og joda, hver gang han våknet klokken 05.30 så satt jeg der i stuen i halvsvime og lekte, men med et smil om munnen, mest for å late som at jeg og synes dette var like gøy som poden syntes. Som regel var det ikke mulig å lage seg en kopp sterk espresso engang, fordi bylten helst ville bli holdt, og det helst hele tiden. Jeg drømte om at det fantes en kafe rett ved siden av huset mitt, hvor jeg kunne gå med fett hår og usminket ansikt, og bestille påsmurte skiver og sterke caffe latter, uten å måtte løfte en eneste finger selv (spesielt siden alle fingrene var opptatt med å holde poden). Det skulle også vise seg at poden ikke likte å kjøre bil. Hver gang jeg svingte maxi cosi sete inn i bilen og innbilte meg at jeg skulle noe sted, begynte han å hyl-skrike stakkars, og jeg kunne ikke annet enn å snu og kjøre tilbake til husarresten. Det var ikke lenger meg selv, men poden som stod i sentrum, og for første gang i mine 31 år var jeg 100% prisgitt et annet menneskes behov. Det føltes rart, og nytt, og sjokkerende, og ikke minst litt begrensende.

Men, lite visste jeg, at denne bylten som først bare sov og spiste og spydde og dreit, men etterhvert begynte å smile, å le, å krabbe og ikke minst gå, skulle bli det største som har skjedd meg. At ingenting i verden kom til å bety mer, nå som han er her. At mange av disse tingene jeg drev med før, bare blir meningsløse i sammenligning med tiden sammen med dette nysgjerrige, fantastiske og kjærlige mennesket jeg og mannen min har brakt til verden. At hver dag føles som en mystisk gave, virkelig, og at selv om jeg er sliten, og trøtt, og ikke minst ekstremt travel, så ønsker jeg meg faktisk aldri tilbake til den farne tiden i livet mitt hvor jeg klaget over lite søvn etter 8 timer uavbrutt tid på puten.

Og slik er det antageligvis. Før brukte jeg også tiden min til å bekymre meg for meningsløse og urealistiske ting. Og DET har jeg garantert ikke tid til lenger.

Odin

2 Comments på Hva gjorde vi med tiden før?

  1. Siren
    Monday, 23. November 2015 04:44

    Selv leser jeg Shantaram. En side per dag. Om 3 aar kan jeg kanskje lese den ny-lanserte oppfolgeren.
    : )

    Reply
    • admin
      Monday, 23. November 2015 18:48

      Beste boken! Om 3 år blir det sikkert mye mer lesing, totalt sett! Hang in there 🙂 xo

      Reply

Leave a comment

Your email adress will not be published.

Comment *