Av og til

Av og til ønsker jeg at jeg stepper ut av huset mitt en tidlig, sol-full morgen. At døren låses automatisk bak meg mens jeg åpner porten og kommer ut på veien. At jeg tripper nedover gaten og kjenner at varmen fra solen allerede er sterk i ryggen. Jeg krysser veien, i skjørt og topp, mens en tynn cardigan ligger og hviler vesken. Jeg stikker ned en sidegate, den som er litt raskere, og trekker pusten dypt mens jeg smiler litt. Tenker at disse øyeblikkene, de må jeg huske den dagen jeg er tilbake i Norge og vinteren står på som verst. For selv om jeg er trøtt, og jeg skal på jobb, og det bare er en vanlig tirsdag i dag, så nærmest dirrer luften av spenning. Det er alle tingene inni mellom som gjør det, alle de små magiske øyeblikkene som følger en dag. Jeg er utendørs, det er sommer, og trærne er grønne, og jeg tenker at det huset der borte, det hadde det vært fint å bodd i. Kanskje en dag?

Jeg nærmer meg togstasjonen, stopper for en kaffe på hjørnet like ved. Jeg blir smilt til, snakket med, jeg venter mens jeg blar i dagens avis, sniffer inn lukten av ny brent kaffe og bacon, får med meg kaffen ut døren og traver opp på perrongen mens toget ruller inn på plattformen. Jeg smetter inn døren, er heldig og finner en sitteplass innimellom alle de andre som er på vei til jobb denne morgenen. Ørepropper i ørene, musikken på, smugtitting på de andre passasjerene mens soundtracket til livet mitt ruller avgårde.

Det er bare en ny dag. En ny dag i et fantastisk liv.

IMG_1242

Til Australia

Om 4 uker reiser vi på ferie til Australia.

Om nøyaktig en måned kommer vi til å fly innover landskapet i soloppgang, og lande på Tullamarine flyplassen i Melbourne.

Odin skal for første gang sette sin fot på Australsk jord. Landet er hans, like mye som Norge er, han hører til der, like mye som han hører til her. På mange måter begynte livet hans der. Han bodde allerede i magen når vi flyttet til Norge.

Jeg skal vandre i byen som en gang var min. Byen som ligger rett ved hjertet mitt; den er så nær, så innmari nær og jeg kjenner den så godt. En gang i tiden var den mitt hjem, og jeg pustet inn alt som eksisterte rundt meg; tankene, ordene, energien, ideene. Jeg har vandret hver eneste gate, sett hvert eneste smug, løpt gjennom hver eneste bydel, kjent på friheten, og sugd til meg hver eneste bit av kreativitet. Jeg har observert, jeg har protestert, jeg har smilt til fremmede på trikken og ledd høyt, høyt, jeg har opplevd de mest fantastiske øyeblikk, kjent hjertet banke fort av spenning, jeg har lært harde lekser, blitt selvstendig, jeg har grått og tørket tårene mine alene i mørket.

I mange år var byen alt jeg ville kjenne. Jeg ville ikke forlate den, ville bare bli i den, fortsette berg og dal banen, rundt og rundt, og rundt, oppturer og nedturer, vind i håret, rolig før en rask, hard sving nesten tok pusten fra meg, så rolig igjen. Alltid noe nytt. Aldri det samme om igjen. Alltid nye dager, aldri like netter.

Melbourne. Bare navnet får en varme til å bre seg over meg. Byen med en million minner, byen jeg kjenner like godt som jeg kjenner meg selv. Byen som alltid sa velkommen, som tok meg inn, som viste meg hvordan livet virkelig er, som lot meg bli voksen, mens den nynnet sin helt unike melodi, og førte meg til den største kjærligheten.

Matt skal tilbake dit han vokste opp; i byen som alltid har vært hans. Han kommer til å peke på skolene han en gang gikk på, slik han alltid gjør. Han kommer til å møte venner og andre kjente; folk som har betydd mye for han. Han kommer til å få den følelsen en bare får når en er hjemme; nært og kjent, trygt og forutsigbart. Han kommer til å myse mot solen og vite at alt dette, det er og vil alltid være hans.

Familie. Som for første gang skal møte Odin. Et barnebarn, en nevø, en fetter. De skal bli kjent, bli komfortable. Hender skal leies, fang skal sittes på. Minner skal skapes, bilder skal forevige øyeblikkene.

Vi er klare. Klare for Australia.

Sandra-Matt-37

 

Skepsisen må få et hjem

Det må våre lov å stille spørsmål – både de som taler for og de som taler i mot.

Det må være ok å stille seg spørrende til hvilken verden vi nå lever i, og hvordan vi ønsker at landet vårt skal se ut i fremtiden.

Det må være rom for å stille seg kritisk til at så mange mennesker kommer til Europa i disse dager, uten at man blir stemplet som rasist. Rasisme har nemlig ingenting med saken å gjøre.

Det må være lov å ønske at landet vårt forblir det gode, trygge landet vi alle kjenner, selv i fremtiden, når barna våre er voksne og vi er gamle.

Det må være ok å uttrykke at man ikke er enig med enhver kultur som finnes der ute, og kanskje ikke synes at de passer inn i vårt demokratiske, åpne og likestilte samfunn. At vi forventer at de tilpasser seg vår måte å leve på, og ikke omvendt.

Det må våre lov å stille seg spørrende til grensekontroll, og pengebruk, og ikke være så innmari redde for å virke «kjipe» eller «urettferdige» at vi til slutt ikke klarer å håndtere situasjonen som har oppstått.

Det er ingen som vil at flyktninger skal stå ute i kulden, at de ikke skal hjelpes. Klart de skal hjelpes. Men det finnes mange måter å gjøre dette på.

Vi må finne ut hvilken vei som passer best for Norge.

hardanger

Hva gjorde vi med tiden før?

Jeg spurte mannen min her en dag: hva gjorde vi med all tiden vår før vi fikk barn? Han var ikke sikker. Det føles så lenge siden; vi snakker tross alt om 15 måneder, et helt svangerskap og litt til utenfor livmoren, og her føles det som om vi ikke har gjort noe annet med livene våre enn å vaske skitne rumpestumper og trykke bleieposer ned i et overfylt restavfalls-spann. Jeg prøvde virkelig å se det for meg: hva gjorde vi med all tiden vår før?

Jo, plutselig begynte det å demre for meg. Jeg kan tenke meg vi sov i ett strekk fra midnatt til klokken 10 i helgene, men likevel klaget over at vi var trøtte. At vi hadde hele lørdag og søndag hver  eneste uke til å gjøre akkurat de aktivitetene vi ville, bare velg fra øverste hylle, men likevel klaget over at vi ikke hadde nok tid til å gjøre det vi ville. At vi når som helst kunne dra på en ukes ferie hvor som helst i verden, og bare ligge paddeflate på en solseng og lese Jo Nesbø´s siste, ta en ubekymret dukk i havet, og drikke masse vin om kveldene, men likevel klaget over at vi ikke fikk nok ferieuker i året til å gjøre dette. At vi kunne backpacke gjennom sør-øst Asia i 2 måneder, ri på elefanter, gå på fullmånefester, bo på stranden, sove i et telt i jungelen, være vitne til historiske hendelser, spise lange måltider, lese enda flere bøker, og fremdeles, fremdeles klage over at vi bare reiste i 2 måneder og ikke 3! At vi kunne gå ut og spise flere kvelder i uken, helt impulsivt, men likevel klaget over hvor dyrt det hadde blitt å spise ute. At vi kunne stå opp klokken 7 og kalle det umenneskelig tidlig, eller spise et helt måltid uavbrutt, i absolutt fred og ro, men likevel klage over hvor lang tid det hadde tatt å lage maten i første omgang.

Før jeg fikk barn, var jeg muligens en smule arrogant i min innfallsvinkel: alle foreldre rundt meg klaget over lite søvn og mangel på fritid. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg, seriøst. Jeg så for meg at når jeg ble mor, så skulle den vesle bylten bare bli med meg over alt; på storbyferier og på shopping, og alt annet som jeg likte å bedrive tiden med. Den vesle bylten skulle ligge på gulvet og leke fint, mens jeg drakk morgenkaffen min sånn cirka klokken 10 og leste dagens nyheter. Hvem var egentlig disse foreldrene som stod opp klokken 05.30 om morgenen? Kunne de ikke bare dra ungen inntil seg og hviske «sshhhh», så sovnet den igjen?

Så kom poden. Og til tross for den lille størrelsen, ble himmel og jord satt i bevegelse for dette lille vesenet. Hvis han klynget, bare litt, kom jeg umiddelbart til unnsetning, som en slags superkvinne jeg ikke visste bodde i meg. Og joda, hver gang han våknet klokken 05.30 så satt jeg der i stuen i halvsvime og lekte, men med et smil om munnen, mest for å late som at jeg og synes dette var like gøy som poden syntes. Som regel var det ikke mulig å lage seg en kopp sterk espresso engang, fordi bylten helst ville bli holdt, og det helst hele tiden. Jeg drømte om at det fantes en kafe rett ved siden av huset mitt, hvor jeg kunne gå med fett hår og usminket ansikt, og bestille påsmurte skiver og sterke caffe latter, uten å måtte løfte en eneste finger selv (spesielt siden alle fingrene var opptatt med å holde poden). Det skulle også vise seg at poden ikke likte å kjøre bil. Hver gang jeg svingte maxi cosi sete inn i bilen og innbilte meg at jeg skulle noe sted, begynte han å hyl-skrike stakkars, og jeg kunne ikke annet enn å snu og kjøre tilbake til husarresten. Det var ikke lenger meg selv, men poden som stod i sentrum, og for første gang i mine 31 år var jeg 100% prisgitt et annet menneskes behov. Det føltes rart, og nytt, og sjokkerende, og ikke minst litt begrensende.

Men, lite visste jeg, at denne bylten som først bare sov og spiste og spydde og dreit, men etterhvert begynte å smile, å le, å krabbe og ikke minst gå, skulle bli det største som har skjedd meg. At ingenting i verden kom til å bety mer, nå som han er her. At mange av disse tingene jeg drev med før, bare blir meningsløse i sammenligning med tiden sammen med dette nysgjerrige, fantastiske og kjærlige mennesket jeg og mannen min har brakt til verden. At hver dag føles som en mystisk gave, virkelig, og at selv om jeg er sliten, og trøtt, og ikke minst ekstremt travel, så ønsker jeg meg faktisk aldri tilbake til den farne tiden i livet mitt hvor jeg klaget over lite søvn etter 8 timer uavbrutt tid på puten.

Og slik er det antageligvis. Før brukte jeg også tiden min til å bekymre meg for meningsløse og urealistiske ting. Og DET har jeg garantert ikke tid til lenger.

Odin