22 juli.

Denne uken fulgte jeg fire års markeringen for 22 juli på TV, hjemme i min egen stue. Det begynte med en minnemarkering utenfor regjeringskvartalet, hvor 8 mennesker mistet livet den forferdelig dagen i 2011, og senere en markering på Utøya, hvor hele 69 ungdommer ble del av brutal og meningsløs massakre, utført av en blond, norsk gutt, en som vokste opp slik du og jeg vokste opp, med kalde vintre og regnfulle somre, med muligheter og tilgang på gratis utdannelse, med andre ord en av de heldige her i verden, en nordmann, født inn i frihet og velstand, med ingen begrensinger eller hindringer.

Dette året fulgte jeg sendingene på TV nøye, og gråt. Jeg gråt for det som skjedde, for de pårørende og deres forferdelige savn, for landet vårt som er så trygt men som likevel ikke kunne beskytte ungdommene på Utøya. Ungdommer som var opptatt av fremtiden, som var aktive i politikk og debatter, som argumenterte og brukte ord til å komme seg opp og frem, ungdommer som ville noe, som ikke ville sitte på sidelinjen mens andre bestemte. At disse ikke finnes mer, stikker meg så hardt i hjertet at kroppen min kjennes tung og seig.

Jeg bodde i utlandet da tragedien skjedde i 2011, så jeg klarte aldri helt å ta innover meg sorgen. Jeg var så langt borte, og det var vanskelig å ta stilling til det. En annen ting har forandret seg siden 2011. Jeg har blitt mor. Det i seg selv, er nok til at jeg føler en helt annen nærhet til tragedien. Kjærligheten til min egen sønn, er den samme som foreldrene til ungdommene på Utøya hadde. Jeg kjenner deres kjærlighet, men selvsagt ikke deres sorg. Den er det bare de etterlatte som kan forstå. Men den 22 juli 2015 gråt jeg med dem, og sørget på deres vegne. Jeg kjente på meningsløsheten. For det er meningsløst. Ingen hadde trengt å dø den dagen. Det var et meningsløst og feigt oppdrag.

Jeg leste Åsne Seierstads «En av oss» for å finne svar på hvem han var. Anders Behring Breivik. Han ble trolig sveket på det emosjonelle av faren. Ja. Han vokste opp med en mor med personlighetsforstyrrelser. Ja. At barndommen og familielivet var annerledes enn mange andre opplever, er det ikke tvil om. Men han hadde ressurser. Han var tilpasningsdyktig. Det er med andre ord ingenting som kan direkte forklare hvordan han kunne gjennomføre en slik grusom terror handling som han gjorde det dagen. Det er ingenting man kan lese gjennom linjene, eller lukte lunta av. Han vokste opp slik mange andre unge gjør, uten støttende fedre, i et skilsmissehjem, men det er umulig å finne svar på hvordan en kan gå ut og drepe 77 mennesker som et resultat av dette. Så, hvor kan man lete etter svarene? Kanskje de ikke finnes? Hadde det vært lettere om det var en Syrisk fremmedkriger som hadde gjort denne handlingen den dagen? Da hadde vi det minste kunne funnet en grunn, «forstått det», stemplet det og dømt det. Det hadde vært så mye lettere om det hadde vært «en annen», en innvandrer, en som ikke var helt slik som oss andre. En med krigs traumer eller PTSD fra et annet land, en annen verden. Ikke en av oss.

4 år etter, er sårene fremdeles dype. Det kommer til å gå lang tid før de pårørende vil klare å fungere normalt. Det å gå tilbake til livet som det engang var, blir umulig for de etterlatte. Men forhåpentligvis vil tiden, om ikke lege, men i det minste verne godt om sårene, slik at de engang har et håp om å få fred hjertene sine.