Tanker om nå og da

På denne tiden i fjor var jeg gravid i femte måned. Magen viste sånn passe, jeg var litt sliten, men i god form. Jeg hadde en gutt som var nesten to år, en gutt som spratt rundt over alt, og var så full av liv. En gutt som ikke var så lett å styre, som helst ville løpe overalt, men som måtte lære seg å stoppe, og å se opp for biler, en gutt jeg måtte passe på hele tiden, og ikke kunne slippe av syne. En gutt jeg lå og tenkte på når den lyse sommernatten var på sitt mørkest, når tankene om at noe skulle skje han fikk komme til, fikk rulle innover meg, og frykten for å plutselig slippe han av syne, eller miste hånden hans, bare et øyeblikk, gav meg en frykt ulik noe jeg har kjent før.

I år er jeg tobarnsmamma. Jeg kjører bilen, litt smilende i viten om de sitter der bak, begge to, og av og til holder de hverandre i hånden, jeg ser det i speilet, og hører at de ler litt, spesielt hun minste. Hun er snart 7 måneder, og kan både rulle rundt, krabbe litt, og dra storebroren i håret. De sitter ved siden av hverandre på kjøkkenet når vi spiser middag, og han tuller litt med henne og hun ler og ler, en rullende latter, jeg må le selv, og pappaen må le, og vi ler, en sånn skikkelig fin familieting er det, å bare le sammen. Hvis jeg en sjelden gang henter gutten i barnehagen uten å ta lillesøsteren med, hvis hun blir passet på av noen andre akkurat, er det første han sier “hvor er Freya?”. Han klemmer meg, mens han ser etter henne, slår seg ikke helt til ro, før han får vite hvor hun er. Det får meg til å tenke på at det er slik den er, søskenkjærligheten. Du må vite hvor de er. Hvordan de har det. Du tenker på de, selv om du ikke ser de. De er en del av deg.

Det er så rart, fordi på denne tiden i fjor så fantes bare gutten min i tankene mine, han holdt alt rommet i hjertet mitt. Nå føles det som om hjertet mitt er dobbelt så stort, som om det utvider seg for hver eneste dag som går, vokser i brystet mitt, og bare synet av hun minste, gjør meg varm i hele kroppen.

Den kan ikke lett forklares, denne lykken, den som står så sterkt midt oppi all trøttheten, og alt for tidlige morgener, gjennom haugevis med klesvask, og en rotete stue full av leker, gjennom hybelkaniner og møkkete sjøstøvler, men jeg har en følelse av at jeg kommer til å savne alt dette, den dagen det er over.

Juni

Juni. Her er vi. Det føles litt rart, siden det har vært sånn cirka 14-15 grader og en del regn i det siste. Forsommeren var herlig, men nå er det faktisk sommer. Solen lar vente på seg, og dagene er slik jeg husker dem, slik de alltid er i juni og juli. Vi burde jo ikke bli overrasket. Regnet, skyene, urolig sjø. Det er dette vi kjenner. Dette er vår skjebne.
Litt bilder fra uken som har gått.
Det har blitt mye bæring på Freya i det siste. Det er ikke så alltid så populært å ligge, slik det var for for en måned eller to siden
Jeg har besteget fjelltopper med ungen på magen. Fungerer egentlig veldig fint (hun er enda bare 8 kg cirka)
Hele familien var ute på en fjelltur forrige lørdag, når været var varmt og fint. Av og til er det bare så deilig å kunne bytte ut lekeplassen til fordel for et fantastifullt landskap!
En særdeles god helge-frokost er jo alltid stas!
Vi fikk en venninne fra Australia på visitt i to dager. Vi kunne skilte med bl. a blåskjell fra fisketorget i Bergen, norsk laks og regnvær (norsk vestlandssommer på sitt beste)
Innimellom regnet har det vært bittelitt oppholdsvær, så i ettermiddag når veiene var tørre benyttet vi anledningen til å diske opp til utendørs hjemmekafe
Livet er godt, været er dårlig. Man kan jo ikke klage, right?

Summer life

 

Den siste uken har vært som en drøm værmessig, og jeg kjenner hvordan solen, varmen og lyset visker ut ethvert minne om vinterens mørke og kulde.

Det er nå det skjer. Alt det som er så hinsides vakkert.

17-mai

Jeg elsker 17-mai.

Jeg begynner å kjenne sommerfuglene i magen dagen før. De kribler mens jeg vasker skjorter, gjør klar bunaden, finner frem sko og tar frem flaggene fra boden.

I år våknet vi til strålende sol på 17-mai. Bjørketrærne er grønne, himmelen blå. Det kunne ikke blitt bedre.

På champagne frokost skålte vi “hurra”.

I toget veivet vi flagget ekstra høyt “hipp, hipp”.

Da nasjonalsangen ble sunget, kom det både en tåre og to til i øyekroken under solbrillene. Slik er det med meg hver eneste 17-mai, etter at jeg fikk barn og flyttet hjem igjen til Norge.

Jeg kommer aldri til å slutte å sette pris på friheten vi har i Norge. Jeg kommer aldri til å ta for gitt vårt demokrati og våre sunne, rettferdige verdier.  Jeg kommer aldri til å glemme hvor heldig jeg og familien min er som får bo her. Jeg kommer aldri til å bli vant til den vakre naturen rundt meg i mai, den tar meg med storm hvert eneste år. Jeg kommer aldri til å slutte å lengte ut i verden, men hjertet mitt vet likevel hvor hjemme er for meg. Jeg kommer aldri til å ta for gitt hvor godt og fantastisk livet mitt virkelig er, og alltid har vært.

Hurra for grunnlovsdagen vår, hurra for 17-mai!

 

 

Kom mai du skjønne milde

Det er så utrolig mye fint med mai måned, og jeg føler meg så takknemlig hver eneste dag.

For eksempel:

  • fine trilleturer i vårværet. Selv om det regner noen dager, så er det fin temperatur ute og så innmari grønt at jeg koser meg likevel
  • lyset! til langt på kveld, som får meg til å stoppe opp og bare myse mot himmelen når jeg tar ut søppelet klokken 22:30
  • at det er 17-mai i morgen. Bare elsker, elsker grunnlovsdagen i dette landet, med bunad og flagg, og sentimentale sanger om nordmannen mellom bakkar og berg
  • at sommeren fremdeles ligger fremfor oss, jeg er sånn som begynner å få litt panikk i midten av juli!
  • enkel og deilig vår mat, som potetsalat og fenalår, rømmegrøt og røkelaks, og en flaske prosecco på deling med en spesiell en på kvelden
  • å gå en tur i terrenget og bare få med seg den eksplosjonen av liv som finner sted i naturen i mai måned. Jeg blir helt satt ut av det hvert eneste år (og spesielt etter alle årene i Australia hvor jeg ikke fikk med meg denne transformasjonen)
  • at livet er så fint at det lar tiden jobbe og omsider gi deg de svarene du leter etter, og alt du egentlig trenger å gjøre er å sørge for at nuet er fantastisk. Alt annet ordner seg!
  • Yoga med Adriene på youtube når jeg finner tiden til det. Virkelig herlig, altså!

Namaste <3

Mandag

Uken startet med en telefon fra min fine søster. “Vil du være med på fjelltur?” JA!

Jeg tok Freya med meg i bæreselen og møtte henne. Vi gikk verdens fineste tur, i sol og god temperatur, til Fossevatnet og videre over Vassberget. Utsikten fra Vassberget var helt enorm!

Jeg følte meg sterk og flott på toppen! Har ikke gått en så hard tur siden før jeg ble gravid med Freya.

Vi byttet på å bære Freya, siden den siste etappen opp til Vassberget var ganske hard.

Jeg blir så inspirert når jeg er ute i det fri. Stillheten, luften, alle de grønne markene og skråningene nå som det er vår. Jeg blir helt euforisk og full av livsgnist! I tillegg er det så godt å få bruke kroppen i terrenget.

Jeg følte meg takknemlig og glad for for at jeg bor akkurat her, i Nordhordland. For at det er så vakkert rundt meg, og for at jeg har tilgang til alt dette helt gratis. Det er jo bare fantastisk.

Virkelig verdens beste start på denne uken!

2 uker

I dag er det to uker siden begravelsen til mormor.

Den dagen var det så kaldt ute. Vinden var så kraftig og sur da vi stod utenfor kirken, og det snødde etterpå under minnestunden.

Det var liksom vinter enda, selv om det nærmet seg slutten av april.

I dag, 2 uker senere, er det 17 grader ute. Jeg har sittet i solen og lest avisen på terrassen, mens Freya har sovet under myggnettet i vognen sin.

Jeg går med shorts og t-skjorte.

Vi har kjøpt inn engangsgrill og pølser som vi skal bruke på et fint sted i løpet av helgen.

2 uker.

Det var alt som skulle til.

Tenk om hjertet kunne heles like fort som årstidene skifter.

 

 

 

Kvinneguiden

I dag kan du lese mitt innlegg om hvorfor jeg dro til Australia som 19-åring, og hvor vanskelig det var å ta avskjed med familien min, her !

Fredag

Av og til har man skikkelig fine dager i mamma permisjon.

Som i går.

Solen skinte og jeg tok begge barna med i søskenvognen og gikk til barnehagen. Fuglene kvitret, luften var vårlig.

Etter at vi hadde levert O i barnehagen, tok jeg vesla med meg på tur rundt en skogs-løype like ved. Det var rolig og fredelig der, og jeg bare nøt å være i bevegelse, og å få bruke kropppen.

Vesla sov søtt i vognen.

Etterpå gikk vi hjemover via senteret. Jeg kjøpte grove rundstykker og godt pålegg fra meny som vi tok med oss hjem.

Plukket med meg dagens avis fra postkassen. Jeg har helge abonnement på Bergens Tidende, hvilket betyr at jeg får e-avis alle dager, men papiravis fredag og lørdag. Elsker virkelig papiravisen, altså.

Vesla våknet, jeg kokte te, dekket bordet for en.

Etterpå koste jeg masse med jenta mi, som er så fin og våken nå, og som vokser så alt for fort.

En fin fredag, på vei inn i våren.

 

Mormor

Jeg mistet mormoren min for snart 3 uker siden. Sorgen har vært så lammende, så bunnløs. Den ruller innover meg som bølger, og hjertet mitt føles tungt i brystet.

Sorgen har vært så vanskelig å uttrykke. Den sitter mest som en stein i magen og et sår i brystet. Den finner ikke alltid ord, den klarer ikke alltid gjøre noe konstruktivt. Den har bare tårer. Massevis med tårer.

Mormor var 83 år, men en utrolig sterk dame. Hun har overlevd så mye i sitt liv. Krig, hjerteinfarkt, slag, kreft, diverse operasjoner. Derfor forstod jeg ikke at det var siste gang jeg pratet med henne, når jeg stod der ved sengen hennes på legevakten dagen før hun døde. Jeg forstod ikke at det skulle bli siste gang øynene hennes smilte mot meg, at det var siste gang jeg skulle få høre stemmen hennes. Jeg var helt sikker på at hun skulle komme seg gjennom dette også.

Sjokket var stort når jeg dagen etter fikk telefonen om at hun var død. To timer senere satt jeg igjen ved sengen hennes på legevakten, denne gangen holdt jeg hånden hennes som ble kaldere og kaldere, og gråt mot de blafrende stearinlysene som stod på nattbordet.

Alt føltes uvirkelig. Hun kan ikke ha gått bort. Ikke nå. Ikke slik. Ikke uten et farvel.

Jeg har tenkt mye på hvor utrolig heldig jeg er som har hatt en mormor. Og hvordan vi ofte ikke forstår hvor heldige vi er før personen er borte. Jeg ser tilbake på bilder av ett-årsdagen til sønnen min. Da var hun her, i stuen hos meg, pent kledd og med leppestift. Hun vil aldri få komme i ett-års dagen til datteren min.

Vi var så heldige. Og nå er hun borte.

Å miste en mormor er så sårt. Hun er kvinnen som bar frem min mor, som igjen bar frem meg. Det er så nært. Mormor er en kvinne i alle leddene av kvinner, som skaper verden. Å miste henne, og å akseptere at livet hennes er over, er så utrolig vanskelig.

I ettertid er det så lett å klandre seg selv. Jeg skulle besøkt henne mer, ringt henne mer, jeg skulle sagt til henne at jeg var glad i henne når jeg så henne på legevakten dagen før hun døde. Listen av ting jeg kunne sagt og gjort er endeløs.

Men jeg vet samtidig at hun vet at vi elsket henne. Og at vi synes hun var den fineste mormoren noen kunne tenke seg.

Jeg er så glad jeg tok dette bildet på 83-års dagen hennes, i romjulen 2016. Her er fire generasjoner kvinner representert; mormor, mamma, meg og min datter.

 

1 2 3 12