Døgnville

Det absolutt verste med å reise til andre tidssoner, er opplevelsen av døgnvillhet i tiden etterpå. Jeg husker første gangen jeg dro til Australia og hvor sprøtt det var å våkne klokken 04:00 om morgenen og være helt lys våken. Det har blitt mange turer frem og tilbake gjennom årene, og nå som vi attpåtil reiser med to små barn, har dette med døgnvillhet virkelig blitt “next level”.

Scenarioet er som følger: Vi er tilbake i Norge, det er vintermørkt ute, men barna våkner fra kl. 02:00 og utover, og sovner gjerne kl. 17 om ettermiddagen. Det er umulig å vekke dem når de har sovnet, de faller helt i koma. Det må jobbes med, draes ut, det føles som om man tar to steg frem men så plutselig tre tilbake, og enn så lenge er det bare å innfinne seg i dette limboet hvor vi står opp til alle herrens tider på natten for å underholde unger som ikke sover. Det er mørkt i alle hus rundt meg, men jeg sitter her kl. 04:30 i stuen vår, med kaffekoppen og planer om frokost, mens de to små leker rundt meg, og venter på at fantorangen skal begynne på tv om to timer.

Og det verste av alt? Det finnes egentlig ikke noe kur mot døgnvillhet. Australias tid er 10 timer foran Norge. Regelrett vil det si at når det er dag her er det natt der og vice versa. Bali tidssone ligger 6 timer foran Norge. Det er med andre ord ikke rart barna vil starte dagen kl. 03:00, kroppsklokken deres er nemlig minst 9 om morgenen på det tidspunktet. Så inntil ting begynner å normalisere seg, er det bare å trøste seg med kruttsterk kaffe og å fortsette å legge seg kl. 20.

 

Hjemme igjen

Nå er vi tilbake i Norge. Det første som slo meg da jeg kom inn i huset vårt, var den sterke lukten av tre, hvor hvite veggene våre er, og hvor mange flotte ting vi egentlig har på kjøkkenet (inkludert en viss rancilio kaffemaskin som vi har savnet ekstra mye).  I nesten 3 måneder har vi vært borte. Vi reiste først til Bali, så videre til Australia og Queensland, før vi satte kursen ned til Melbourne hvor Matt sin familie kommer fra. Det var også her jeg bodde lengst i Australia. Etter dette hadde vi et stopp på Bali på vei hjem igjen også. Jeg har ikke blogget så mye under reisen. Jeg unngikk dette bevisst fordi jeg ikke ville stresse med det, men heller leve i nuet og virkeligheten. Jeg ville ta inn tingene som de skjedde, og heller skrive om det senere. Jeg blir enormt sliten av å være på internet, og må liksom ta disse tingene i mitt eget tempo. Det var også travelt med barna stort sett hele tiden, så egen-tid var det generelt sett lite av.

Det er litt deilig å være hjemme igjen. Jeg var ikke helt sikker på hvordan det skulle bli å komme hjem til november-mørket, men nå som jeg sitter her, grytidlig på morgenen fordi alle er døgnville og våkner kl. 04:00, med te-kopper og kaffekopper om en annen, så er det egentlig ganske fint. Og det er nesten noe herlig med november mørket, hvis en bare lar det omslutte en og ta det med seg inn i en fin liten dvale. Barna leker rundt meg, og vi er hjemme igjen, vi klarte å gjennomføre en stor reise sammen, til tider var dette krevende, men mest bare utrolig kjekk. Det er er en slags tilfredshet i det som jeg tror jeg vil kjenne på i lang tid fremover.

I fjor på denne tiden hadde jeg en nyfødt baby i armene mine, jeg sov mye og ammet, jeg var rolig i kroppen og lot instinktene ta over. Kanskje er det også litt på grunn av dette at november har blitt en så fin måned for meg.

Med i bagasjen

Det er nå snart 4 år siden vi flyttet fra Australia til Norge. Jeg kjenner at jeg i denne perioden har fornorsket meg en del, og dette blir spesielt tydelig når jeg nå er tilbake i Australia. Så, her kommer listen over ting jeg akter å ta med meg tilbake til Norge:
– den følelsen, når jeg går ned gaten og solen skinner meg i ansiktet, og hva som helst kan skje, like rundt hjørnet
– Mer yoga! Australia er så påvirket av østlige filosofier, og jeg var og det når jeg bodde her. Jeg innser nå at jeg har mistet dette i Norge, men jeg skal heretter jobbe hardt for å opprettholde denne viktige delen av meg.
– Mindre fokus på materielle ting! I Norge går vi mye innendørs og forståelig nok blir vi opptatt av hva vi har rundt oss. I Australia er man mye ute og fysiske ting blir mindre viktig. Det er så befriende synes jeg.
– Å snakke med fremmede babyer! Her nede både smiler og snakker folk i alle aldre med babyene rundt seg. En så fin ting å gjøre.
– Å be naboer inn på en kopp kaffe! Dette er noe jeg gjør allerede, men som jeg absolutt kan bli flinkere til.

En fantastisk reise

Å reise på ferie til Bali med to små barn, hadde definitivt sine utfordrende øyeblikk. Som når vi besøkte et tempel på en klippe, og treåringen spant rundt slik at jeg nesten mistet pusten. Eller når den ni måneder gamle babyen min vekket meg med 39.9 i feber midt på natten og jeg ikke ante hva som feilte henne. Det var tøft på den 12 timer lange flyturen fra København til Singapore, når babyen ikke ville sove og vi skiftet på å gå rundt i flyet med henne siden hun bare gråt når vi satt i ro.
Men mest av alt, var turen fylt med gode øyeblikk. Som når vi alle fire lå i den kjempestore sengen på hotellrommet og sov i 12 timer non stop etter den lange flyturen. Og å våkne med begge barna inntil meg hver eneste morgen. Eller når vi hver kveld, etter middag, gikk til en liten kafé hvor de hadde fantastisk god kaffe og enda bedre gelato. Jeg var evig takknemlig for øyeblikket da vi stod på pedang pedang stranden og så den vakre solnedgangen derfra. Og etterpå synet av O som ville bade i halvmørket, og følelsen av den fløyelsmyke sanden under føttene mine. Jeg er takknemlig for besøket til tempelet i sjøen, Tanah Lot, og for den vakre kjøreturen gjennom Uluwatu, for ord skrevet på vegger som fikk meg til å forstå at denne veien vi ferdes på, akkurat nå, er den riktige for oss.

Oss fire.

 

 

 

 

Nå er vi i Queensland, staten hvor mitt australske eventyr startet en gang for mange år siden (15 år siden, kan nesten ikke tro det). Vi har tatt in på vår fine Airbnb, midt i Burleigh Heads. Rett over gaten fra leiligheten vår har vi plenty med kafeer og restauranter, et supermarked og et yoga studio. Sistnevnte skal jeg kjøpe et klippekort til i morgen. Det tar fem minutter å gå ned til stranden. Sanden er så hvit, havet så blått. Det er nesten som jeg tror at synet mitt spiller meg et puss.
Om morgenen sitter vi på terrassen med kaffekoppen, mens barna leker rundt oss, og føler oss så heldige, så takknemlige.

Et tankekors

Kvinnene her er så modige, smilende forteller de meg at de har en 5 måneder gammel baby hjemme, eller en på snart åtte måneder, hvem passer på babyene, spør jeg, de svarer en svigermor, en søster, hva med ammingen sier jeg, og de ser på meg, den finnes ikke, mens de jobber 9 timers arbeidsdager, noen dager mer, fra babyene er 2 måneder gamle, men de har 3 måneders betalt mamma permisjon forsikrer de meg om, det var bare det at det var så hardt å kjøre motorsykkelen en time hver vei til jobb som høygravid, forteller hun ene, så hun måtte ta den første måneden fri før babyen kom. Hvor lang permisjon har dere i ditt land, spør en kvinne meg, ansiktet hennes er åpent og spørrende foran meg, litt lenger svarer jeg, men jeg klarer ikke si akkurat hvor lenge. Jeg klarer ikke formidle hvor heldig jeg er, og hvor urettferdig livet egentlig er, ikke her, ikke akkurat nå.

Kvinnene her er så modige. De klager ikke, de bare smiler, selv når hjertet deres er et helt annet sted.

Bali!

Nå er vi på Bali!

Vi tok fly fra Bergen til København, videre til Singapore, og fra Singapore til Bali. Mange timer tok det, men det var vel verdt det!

Vi har vært her en uke alt, og det er fantastisk her. For det første: verdens beste frokost buffet på hotellet vårt, med masse frukt, pannekaker, croissanter, juicer og balinesisk kaffe (veldig sterk, ekstra god). For det andre: perfekt temperatur, cirka 28 grader i luften og 24 i vannet! For det tredje: Asia, jeg elsker deg. Har alltid vært en stor fan av sørøst Asia, og det er bare så deilig å være tilbake her. Meg og mannen reiste masse hit før vi fikk barn, og det er en stor glede å kunne få ta med våre to små på nye eventyr.

Nå har vi en uke til her på Bali, før vi drar videre til Australia.

Stillhet

Oj, når har det vært stille her. Det har vel hatt en del med at denne sosiale medie pausen min også har betydd en pause fra internet generelt. Jeg har måttet prioritere en del de siste månedene, innsett at ikke alt kan utrettes hele tiden. Jeg har prioritert søvn og tid til å roe ned når Freya sover, trening og yoga om kveldene for å komme litt i form igjen etter graviditet og fødsel. Barna krever sitt når de er våkne og hjemme begge to, så det blir i grunn liten tid til å gjøre så mye som jeg selv skulle ønske til tider.  Det er mye som blir med tanken, og jeg må bare tillate at hovedfokuset mitt er barna og familie liv nå. Men jeg vet at denne intense perioden er kort, og at etterhvert vil det nok bli bedre tid til andre ting.

I dag har jeg gått en fjelltur med Freya, en aktivitet man ikke kan ta for gitt på vestkysten av Norge iallefall!

Det har regnet i snart 3 måneder i strekk (mer eller mindre)…. 

Det har vært et par fine solnedganger innimellom, som denne

Mye god lørdagspizza kan kompensere for en ekstremt dårlig vær-sommer!

 

Fedje

Forrige uke tok vi oss en tur til vakre Fedje.

Fedje er en øy i havgapet, utenfor Austrheim kommune i Nordhordland.

Å ankomme Fedje med fergen, er som å ta et stort og herlig steg tilbake i tid.

Øyen har små, hvite hus overalt, og et lite sentrum med tonnevis av sjel. En landhandel, en nærbutikk, og noen utrolig fine kafeer og restauranter.

Jeg er helt frelst i Fedje nå. Tenk å ha en liten hytte på denne øyen en gang i fremtiden? Oh lykke!

Vi spiste italiensk pizza på Kafe Losen. Anbefales!

Det var så dreamy på Fedje denne dagen. Måtte bare ta masse bilder.

1 2 3 14